lyd
Historiske trosbekjennelser
En trosbekjennelse (trosbekjennelse, fra latin "jeg tror") er en oppsummerende formulering av tro. Den ønsker å oppregne viktige sannheter, klargjøre doktrinære utsagn, skille sannhet fra feil. Det er vanligvis skrevet på en slik måte at det lett kan huskes. En rekke skriftsteder i Bibelen har karakter av trosbekjennelser. Så Jesus brukte opplegget basert på 5. Mose 6,4-9, som en trosbekjennelse. Paul kommer med enkle, credo-lignende uttalelser i 1. Korinterne 8,6; 12,3 og 15,3-4. Også 1. Timoteus 3,16 gir en trosbekjennelse i en sterkt strammet form.
Med spredningen av den tidlige kirken oppsto behovet for en formell trosbekjennelse som viste de troende de viktigste læresetningene i deres religion. Apostelenes trosbekjennelse heter det, ikke fordi de første apostlene skrev det, men fordi det treffende oppsummerer apostlenes lære. Kirkefedrene Tertullian, Augustinus og andre hadde litt forskjellige versjoner av Apostles Creed; Teksten til pirminus (rundt 750) ble endelig vedtatt som standardform.
Etter hvert som kirken vokste, vokste det også kjetterier, og tidlige kristne måtte klargjøre grensene for sin tro. Tidlig 4. På 325-tallet, før Det nye testamentets kanon ble etablert, oppsto det kontrovers om Kristi guddommelighet. For å avklare dette spørsmålet, på forespørsel fra keiser Konstantin, møttes biskoper fra alle deler av Romerriket i Nicaea i 381. De skrev ned sin konsensus i den såkalte trosbekjennelsen fra Nicaea. I møttes en annen synode i Konstantinopel, hvor den nikenske bekjennelsen ble litt revidert og utvidet til å omfatte noen få punkter. Denne versjonen kalles Nicene Constantinopolitan eller kort Nicene Creed.
I det følgende århundre møtte kirkeledere i byen Chalcedon for å diskutere blant annet Kristi guddommelige og menneskelige natur. De fant en formel som, etter deres mening, var i overensstemmelse med evangeliet, apostolisk lære og Skrift. Det kalles Christological Definition of Chalcedony eller Chalcedonensic Formula.
Dessverre kan trosbekjennelser også være formele, komplekse, abstrakte og noen ganger likestilles med «Skriften». Riktig brukt gir de imidlertid et sammenhengende doktrinært grunnlag, ivaretar riktig bibelsk doktrine og skaper fokus for kirkelivet. Følgende tre trosbekjennelser er allment akseptert blant kristne som bibelske og som formuleringer av sann kristen ortodoksi (ortodoksi).
The Nicene Creed (381 e.Kr.)
Vi tror på en Gud, Faderen, Den Allmektige, Himmelens og Jordens Skaperen av alt som er synlig og usynlig. Og på én Herre Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av Faderen før alle aldre, lys av lys, sann Gud av sann Gud, født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen, var de alle ting som for oss mennesker og til vår frelse skyld kom ned fra himmelen og kjøtt akseptert av den Hellige ånd og Jomfru Maria og ble menneske og Pilatus ble korsfestet for oss under Pontius og led og ble begravet og oppsto på den tredje dag etter Skriftene og til himmelen gikk og sitter høyre Faderens hånd og vil komme igjen i herlighet, for å dømme de levende og de døde, hvis rike ikke har ende.
Og til Den Hellige Ånd, Herren og livgiveren, som går fra Faderen, som er tilbedt og herliggjort sammen med Faderen og Sønnen, som har talt gjennom profetene
har; til en hellig og katolsk [all inclusive] og apostolisk kirke. Vi bekjenner en dåp for syndens forlatelse; vi venter på de døde oppstandelse og livet til den fremtidige verden. Amen.
(Sitert fra JND Kelly, Old Christian Confessions, Göttingen 1993)
Apostelenes trosbekjennelse (rundt 700 e.Kr.)
Jeg tror på Gud, Faderen, den Allmektige, skaperen av himmel og jord. Og ble korsfestet, død og begravet på Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, vår Herre, unnfanget ved Den Hellige Ånd, født av jomfru Maria, pint under Pontius Pilatus, fór ned til dødsriket, på den tredje dagen han sto opp igjen fra de døde, Stig opp til himmelen, han sitter ved Guds høyre Fader; derfra kommer han til å dømme de levende og de døde. Jeg tror på Den Hellige Ånd, den hellige kristne kirke, de helliges fellesskap, syndens tilgivelse, de opprinnelige dødsoppstand og evig liv. Amen.
Definisjon av Guds og menneskets enhet i Kristi person
(Council of Chalcedon, 451 n. Chr.)
Således, etter de hellige fedre, lærer vi alle enstemmig å bekjenne vår Herre Jesus Kristus som en og samme Sønn; det samme er perfekt i guddommen og det samme perfekte i menneskeheten, den samme virkelig Gud og virkelig mennesket i den rasjonelle sjel og kropp, med Faderen som (homooúsion) for Guddommen og som det samme med at vi er i henhold til menneskeheten, lignende til oss på alle måter, bortsett fra synden. Født før tiden ut av Faderen i henhold til Guddommen, men på slutten av tiden, som den samme, for vår skyld og for vår frelse fra Maria, jomfruen og Guds mor (theotokos), er han [født], som en og samme, Kristus, Sønn, innfødt, gjenkjent i to naturer ublandet, uendret, udelt, udelt. Ved å gjøre dette blir mangfoldet av natur på ingen måte avskaffet for enhetens skyld; tvert imot, særegenheten til hver av de to naturene er bevart og kombineres for å danne en person og hypostase. [Vi bekjenner ham] ikke som splittet og atskilt i to personer, men som en og samme Sønn, innfødt, Gud, Logos, Herre, Jesus Kristus, som de gamle profeter om ham [profeterte] og seg selv, instruerte Jesus Kristus oss og ga oss farsymbolet [Creed of Nicaea]. (Sitert fra religion i fortid og nåtid, redigert av Betz / Browning / Janowski / Jüngel, Tübingen 1999)
